Angst

Ja, siden det er s mange som skriver om livet sitt s inspirerte det meg til skrive litt om det jeg har gtt igjennom selvom det er veldig vanskelig utdype seg egentlig.

Jeg hadde vrt p tivoli med en god venninne. Vi hadde det kjempegy helt til vi gikk i radiobilene. Vi hadde kjrt litt rundt om kring, med noen andre folk. Men s plutselig fikk jeg en kjempe ekkel flelse inni meg, akkurat som om jeg bare gikk ut av kroppen min. Jeg knep venninnen min hardt i armen og lp ut av radiobilene. Det var helt stressende finne veien ut, det fltes ut som om jeg gikk rundt i ring.
Tilslutt s fant jeg veien ut og ringte til faren min snn at han kunne hente meg.

Nr jeg hadde komt meg hjem s ble jeg faktisk ganske s bra igjen. Dette var alts i romjulen, nr jeg skulle p skolen igjen s ble alt s rart inni meg. Dere kan tenke dere at dere holder p besvime, den flelsen du fr fr du besvimer, den flelsen hadde jeg heletiden. Uansett hvor jeg gikk s fikk jeg den, jeg fikk den bare jeg stod i ro.
Etter en stund s fikk vi beskjed at vi skulle p Fagerli leir. Jeg tenkte positivt, at jeg kom til klare dette. Vi satt p toget i 3 timer tror jeg. Alt var bra, "svimmelheten" ( alts at det fltes ut som om jeg var utenfor kroppen min) var plutselig blitt vekke, etter ha tenkt positivt. Nr vi hadde komt fram s skulle vi rett p ski, jeg hadde det kjempegy. Tenkte ikke litt p at jeg var "svimmel". Men det varte bare i 1 dag, neste dagen s flte jeg meg like ille som jeg var p tivoliet. Jeg var oppi skibakken nr jeg merket at jeg sakte ?gikk ut av kroppen? min. Jeg lp ned til lreren min spurte om jeg ikke kunne f lov til g inn legge meg for se om det gikk bedre. Det fikk jeg lov til s jeg gikk inn p rommet fordi der flte jeg meg p en mte trygg.

Mens jeg satt der tenkte jeg p, hvorfor akkurat meg? Hvorfor m jeg akkurat ha det snn? Det var s urettferdig.
Jeg satt der lenge, men det ble bare verre og verre. Tilslutt fltes det ut som om jeg skulle d, og n overreagerer jeg ikke.

Dere m nesten tenke dere hvordan det er og plutselig g ut av sin egen kropp.. nei, dere kan ikke forestille dere hvordan det er engang. Det er helt J*** om jeg fr si det p godt norsk. Det fles ut som om det er en bjrn som jager deg, og du m lpe det raskeste du bare kan for f deg vekk. Den redselen du fr nr det skjer fikk jeg bare jeg gikk p senteret. Den flelsen mtte jeg g med i over 1 r. Jeg kunne ikke g utav huset etter det som hadde skjedd, jeg kunne ikke g p senteret uten ha en voksen med meg. Jeg mtte bli kjrt p skolen og fulgt inn i klasserommet. S ille var det.
Nr jeg s meg i speilet s var det ikke Lisa jeg s, jeg s en helt annen jente. En jeg absolutt ikke kjente igjen. Alt var helt forandret. Mange av dere tror sikkert at jeg tuller n, men jeg er helt serris.

Etter noen uker, eller s var det mneder, s fant jeg ut at pushe meg til det jeg hadde lyst til, faktisk fungerte. S jeg og en veldig god venninne av meg gikk p senteret. Det hres kanskje helt teit ut at jeg ikke greide g p senteret, men det er en flelse som virkelig m oppleves selv for vite hvor grusomt ekkel den er. Selvflgelig blir det helt annerledes nr noe som du aldri har opplevd fr kommer til deg, du vet ikke hva det er, du vet ikke hvordan du fr det vekk, du er redd for ha det hele livet ditt, du blir drlig, du blir deprimert, du fr angst osv?

Det var engang jeg virkelig var p mitt drligste, jeg hadde nettopp vrt hos psykologen, jeg hadde det helt elendig.
Jeg var s deprimert, jeg satt tenkte p gamle tider. Nr jeg var liten, nr jeg var frisk. Jeg satt tenkte p om hva folk hadde sagt om jeg hadde gtt bort. Om de hadde blitt lei seg, om de hadde brydd seg i det heletatt..
Jeg tenkte at det ikke gjorde noe om jeg hadde gtt bort. At alt ville g mye bedre, at jeg hadde hatt det mye bedre oppe i himmelen. Jeg tenkte p ta selvmord, i flere timer satt jeg grublet. Ett r med denne "sykdommen" .. Jeg orket rett og slett ikke mer. Mamma kom inn, jeg sa hva jeg satt tenkte p. Jeg s at mamma ble trist, hun sa at det var s mange som var glad i meg, og at alt skulle bli bedre tilslutt.
En dag etter at jeg hadde vrt hos psykologen s sa mamma at vi skulle til en dame som drev med alternativ behandling. Jeg ante jo ikke hva det var, men mamma sa at det kunne vre bra for meg.
Nr vi kom dit s satt jeg meg i en stol, og jeg fikk snne bnd som jeg skulle ta rundt hendene, hode og fttene. Det var en slags maskin som ga meg energi (?) ogs kunne hun damen se p skjermen og se hva slags flelser jeg hadde inni meg. Jeg fikk da vite at jeg var deprimert, at jeg var redd, at jeg savnet noen ( katten min hadde faktisk ddd noen dager fr ) at jeg var sjalu ( p alle vennene mine som var friske) og at jeg var en grubler ( grubler p hva som helst! )

Det den maskinen ogs gjorde var og p en mte f vekk de negative flelsene. Se for deg at du har 10 mursteiner i en usynelig ryggsekk. De mursteinene er de negative flelsene dine. Se for deg at alle de mursteinene gr vekk, da gr jo ogs de negative flelsene dine vekk og du fler deg mye bedre. Det samme skjedde med meg.
Sykdommen min var egentlig bare masse negative flelser som du blir syk av. Men det gr egentlig ikke an og se for seg hvordan det hadde vrt om du hadde hatt den samme ?sykdommen?

I tillegg til dette har jeg ogs blitt mobbet, og det var masse tanker som gikk igjennom hode mitt, jeg ble kalt ting. Jeg grublet p de tingene jeg ble kalt. Jeg tenkte at jeg ikke var god nok, p noen mte. Jeg ble ofte sittende p rommet mitt, helt alene tenke p alt folk hadde kalt meg. Det kom alltid inn en tanke om ta selvmord. Jeg satt i flere timer tenkte. Det skal alltid vre s vanskelig. Hvorfor kunne ikke alt bare vre bra? snn som fr? Jeg er ikke den personen som sitter p rommet og kutter meg, det har jeg aldri gjort og jeg kommer aldri til gjre det ( hper jeg) men det som er s rart er at jeg kunne aldri tenke meg og gjre noe snt, men det hadde gtt "fint" ta selvmord (?) ihvertfall, det har egentlig gtt mye bedre p ungdomskolen. Selvom jeg av og til fr ord plantet midt i trynet p meg.
Men det er jo snn at tanken sitter der, den gr ikke bare vekk av seg selv... Men med tenke positiv s skal jeg ihvertfall prve g videre.


 


33 kommentarer



Jeg heter Lisa og kommer fra et lite sted utenfor Bergen by, jeg kommer til blogge om fotografi, hverdag og andre spennende ting. hper dere liker bloggen min!



hits