Angst

Ja, siden det er så mange som skriver om livet sitt så inspirerte det meg til å skrive litt om det jeg har gått igjennom selvom det er veldig vanskelig å utdype seg egentlig.

Jeg hadde vært på tivoli med en god venninne. Vi hadde det kjempegøy helt til vi gikk i radiobilene. Vi hadde kjørt litt rundt om kring, med noen andre folk. Men så plutselig fikk jeg en kjempe ekkel følelse inni meg, akkurat som om jeg bare gikk ut av kroppen min. Jeg knep venninnen min hardt i armen og løp ut av radiobilene. Det var helt stressende å finne veien ut, det føltes ut som om jeg gikk rundt i ring.
Tilslutt så fant jeg veien ut og ringte til faren min sånn at han kunne hente meg.

Når jeg hadde komt meg hjem så ble jeg faktisk ganske så bra igjen. Dette var altså i romjulen, når jeg skulle på skolen igjen så ble alt så rart inni meg. Dere kan tenke dere at dere holder på å besvime, den følelsen du får før du besvimer, den følelsen hadde jeg heletiden. Uansett hvor jeg gikk så fikk jeg den, jeg fikk den bare jeg stod i ro.
Etter en stund så fikk vi beskjed at vi skulle på Fagerli leir. Jeg tenkte positivt, at jeg kom til å klare dette. Vi satt på toget i 3 timer tror jeg. Alt var bra, "svimmelheten" ( altså at det føltes ut som om jeg var utenfor kroppen min) var plutselig blitt vekke, etter å ha tenkt positivt. Når vi hadde komt fram så skulle vi rett på ski, jeg hadde det kjempegøy. Tenkte ikke litt på at jeg var "svimmel". Men det varte bare i 1 dag, neste dagen så følte jeg meg like ille som jeg var på tivoliet. Jeg var oppi skibakken når jeg merket at jeg sakte ?gikk ut av kroppen? min. Jeg løp ned til læreren min å spurte om jeg ikke kunne få lov til å gå inn å legge meg for å se om det gikk bedre. Det fikk jeg lov til så jeg gikk inn på rommet fordi der følte jeg meg på en måte trygg.

Mens jeg satt der tenkte jeg på, hvorfor akkurat meg? Hvorfor må jeg akkurat ha det sånn? Det var så urettferdig.
Jeg satt der lenge, men det ble bare verre og verre. Tilslutt føltes det ut som om jeg skulle dø, og nå overreagerer jeg ikke.

Dere må nesten tenke dere hvordan det er og plutselig gå ut av sin egen kropp.. nei, dere kan ikke forestille dere hvordan det er engang. Det er helt J*** om jeg får si det på godt norsk. Det føles ut som om det er en bjørn som jager deg, og du må løpe det raskeste du bare kan for å få deg vekk. Den redselen du får når det skjer fikk jeg bare jeg gikk på senteret. Den følelsen måtte jeg gå med i over 1 år. Jeg kunne ikke gå utav huset etter det som hadde skjedd, jeg kunne ikke gå på senteret uten å ha en voksen med meg. Jeg måtte bli kjørt på skolen og fulgt inn i klasserommet. Så ille var det.
Når jeg så meg i speilet så var det ikke Lisa jeg så, jeg så en helt annen jente. En jeg absolutt ikke kjente igjen. Alt var helt forandret. Mange av dere tror sikkert at jeg tuller nå, men jeg er helt serriøs.

Etter noen uker, eller så var det måneder, så fant jeg ut at å pushe meg til det jeg hadde lyst til, faktisk fungerte. Så jeg og en veldig god venninne av meg gikk på senteret. Det høres kanskje helt teit ut at jeg ikke greide å gå på senteret, men det er en følelse som virkelig må oppleves selv for å vite hvor grusomt ekkel den er. Selvfølgelig blir det helt annerledes når noe som du aldri har opplevd før kommer til deg, du vet ikke hva det er, du vet ikke hvordan du får det vekk, du er redd for å ha det hele livet ditt, du blir dårlig, du blir deprimert, du får angst osv?

Det var engang jeg virkelig var på mitt dårligste, jeg hadde nettopp vært hos psykologen, jeg hadde det helt elendig.
Jeg var så deprimert, jeg satt å tenkte på gamle tider. Når jeg var liten, når jeg var frisk. Jeg satt å tenkte på om hva folk hadde sagt om jeg hadde gått bort. Om de hadde blitt lei seg, om de hadde brydd seg i det heletatt..
Jeg tenkte at det ikke gjorde noe om jeg hadde gått bort. At alt ville gå mye bedre, at jeg hadde hatt det mye bedre oppe i himmelen. Jeg tenkte på å ta selvmord, i flere timer satt jeg å grublet. Ett år med denne "sykdommen" .. Jeg orket rett og slett ikke mer. Mamma kom inn, jeg sa hva jeg satt å tenkte på. Jeg så at mamma ble trist, hun sa at det var så mange som var glad i meg, og at alt skulle bli bedre tilslutt.
En dag etter at jeg hadde vært hos psykologen så sa mamma at vi skulle til en dame som drev med alternativ behandling. Jeg ante jo ikke hva det var, men mamma sa at det kunne være bra for meg.
Når vi kom dit så satt jeg meg i en stol, og jeg fikk sånne bånd som jeg skulle ta rundt hendene, hode og føttene. Det var en slags maskin som ga meg energi (?) også kunne hun damen se på skjermen og se hva slags følelser jeg hadde inni meg. Jeg fikk da vite at jeg var deprimert, at jeg var redd, at jeg savnet noen ( katten min hadde faktisk dødd noen dager før ) at jeg var sjalu ( på alle vennene mine som var friske) og at jeg var en grubler ( grubler på hva som helst! )

Det den maskinen også gjorde var og på en måte få vekk de negative følelsene. Se for deg at du har 10 mursteiner i en usynelig ryggsekk. De mursteinene er de negative følelsene dine. Se for deg at alle de mursteinene går vekk, da går jo også de negative følelsene dine vekk og du føler deg mye bedre. Det samme skjedde med meg.
Sykdommen min var egentlig bare masse negative følelser som du blir syk av. Men det går egentlig ikke an og se for seg hvordan det hadde vært om du hadde hatt den samme ?sykdommen?

I tillegg til dette har jeg også blitt mobbet, og det var masse tanker som gikk igjennom hode mitt, jeg ble kalt ting. Jeg grublet på de tingene jeg ble kalt. Jeg tenkte at jeg ikke var god nok, på noen måte. Jeg ble ofte sittende på rommet mitt, helt alene å tenke på alt folk hadde kalt meg. Det kom alltid inn en tanke om å ta selvmord. Jeg satt i flere timer å tenkte. Det skal alltid være så vanskelig. Hvorfor kunne ikke alt bare være bra? sånn som før? Jeg er ikke den personen som sitter på rommet og kutter meg, det har jeg aldri gjort og jeg kommer aldri til å gjøre det ( håper jeg) men det som er så rart er at jeg kunne aldri tenke meg og gjøre noe sånt, men det hadde gått "fint" å ta selvmord (?) ihvertfall, det har egentlig gått mye bedre på ungdomskolen. Selvom jeg av og til får ord plantet midt i trynet på meg.
Men det er jo sånn at tanken sitter der, den går ikke bare vekk av seg selv... Men med å tenke positiv så skal jeg ihvertfall prøve å gå videre.


 


33 kommentarer



Jeg heter Lisa og kommer fra et lite sted utenfor Bergen by, jeg kommer til å blogge om fotografi, hverdag og andre spennende ting. håper dere liker bloggen min!



hits